Anis: tips for planting i hagen

De fleste kjenner kun anisstjernene som et krydder på kjøkkenet. Vi vil introdusere deg for selve anisplanten og fortelle deg hvordan du planter anis i hagen.

Den krydrede, juleaktige stjerneanisen fra tropene (Illicium verum) har en navnebror som har lite med ham å gjøre. anis (Pimpinella anisum) er et krydder som har vært brukt i tusenvis av år og en medisinplante som også trives her. I dette planteportrettet vil du lære alt om anis, dens historie så vel som dens dyrking og bruk.

Anis: anisplantens opprinnelse og egenskaper

Anis tilhører familien umbelliferae (Apiaceae) og er dermed nært beslektet med fennikel (Foeniculum vulgare), koriander (Coriandrum sativum) og Karvefrø (Carum carvi) i slekt. Allerede 1500 f.Kr Chr. Anis ble anbefalt som et middel i en samling oppskrifter fra det gamle Egypt. Planten kommer opprinnelig fra de østlige middelhavslandene og nådde Tyskland i bagasjen til benediktinermunkene på Karl den Stores tid. Anis er av og til funnet viltvoksende på enger og i skogkantene. I dag dyrkes anis i Nord-Afrika, Sentral- og Sør-Amerika, India og sentralt i Sør-Europa, med det største arealet under dyrking i Europa i Spania.

Den ettårige anisplanten har tre-etasjes, mørkegrønne blader som sitter på sterkt forgrenede, hårete stengler. Den når en høyde på omtrent 60 centimeter. De nederste bladene er hjerteformede og har lange stilker, de midterste har tre fliker og de øverste er dypt hakket og kraftig tannet i kanten. Skjermblomstene til anis virker hvite til gulaktige og produserer rund-ovale delte frukter. Når de er modne, er anisfruktene grågrønne-brunaktige i fargen og omtrent 5 millimeter lange. De essensielle oljene inne i frukten er ansvarlige for den typiske smaken, og det er derfor kun frøene høstes fra anisfrøet.

Plante anis: tips for dyrking

Anis kan også dyrkes i hagene våre som en lettstelt krydderplante. I det følgende vil du lære hvilken plasseringsanis foretrekker og hvordan planten dyrkes.

Riktig plassering for anis

Anis er en ettårig, ikke hardfør plante som foretrekker leirholdig og sandholdig, næringsrik og kalkrik jord. Jorden skal være godt drenert, lagre vann, men aldri bli vannfylt. Plasseringen i sengen er ideelt eksponert, solrik og varm.

Slik sår du anisfrø

Anis sås fra midten av april med en radavstand på ca 30 cm direkte i bedet på ca 2 cm dybde. Her er det forøvrig ingen varianter, man differensierer kun etter populasjoners opprinnelse. Jorda skal alltid holdes fuktig. Anisfrøene spirer først to til tre uker etter såing og er neppe konkurransedyktige som frøplanter. Du bør konsekvent fjerne ugress i bedet slik at anisplantene kan utvikle seg godt. Harer og andre ville dyr spiser gjerne anis, så det er verdt å gjerde av planterekkene i åpne hager nær skogen.

Vedlikehold anisplante

Anis er ekstremt lettstelt og krever ikke mye oppmerksomhet. Gjødsling med en overveiende organisk langtidsgjødsel, som vår, støtter starten på planteutvikling Plantura organisk tomatgjødsel, veksten av anis. De plantebaserte granulatene er overfladisk bearbeidet mellom radene. Jordorganismer napper på den og frigjør over tid næringsstoffene den inneholder for planterøttene. I varme somre bør du vanne fra tid til annen, ugress må likevel fjernes forsiktig.

Høst anis fra hagen

Fra slutten av mai blomstrer anisen i delikat hvitt og vil, takket være ivrige pollinatorer, snart sette frø. Disse modnes på skjermbildene mellom juli og september. Avhengig av vær og plassering kan høstetiden utsettes. Et tydelig tegn på modenhet er bruningen av kjeglene og frøene. Nå, om morgenen når det er dugg, skjæres hele kjeglen av og tørkes innendørs. I morgentimene fester frøene seg til blomsterstanden og faller ikke ut. Godt tørket og lagret på et kjølig sted, anis holder seg i ca. to år med god spiring, etter tre til fire år vil bare halvparten spire. Det samme er smakstilsetningen eterisk olje, som blir mindre og mindre med årene. Anis bør derfor males så fersk som mulig og alltid lagres som hele frø.

Ingredienser og bruksområder for anis

Anis inneholder oljer med helsefremmende ingredienser som anetol og estragol. Sukker finnes også i større mengder og har gitt anis synonymene «søt karve» eller «søt fennikel». Ikke alle elsker den søte og krydrede smaken, og det er derfor anisprodukter ofte polariserer folk. I Tyskland er anis spesielt godt kjent som brødkrydder sammen med fennikel og karvefrø eller i oppskrifter fra bestemors tid, spesielt i aniskake. I middelhavskjøkkenet finnes anis i bakverk, syltetøy og desserter. Etter å ha spist fremmer høybestandig anissprit som anisette, raki eller ouzo fordøyelsesprosessen. Sammen med vermouth(Artemisia absinthium) og fennikel, anis er en av hovedkomponentene i absint.

De ovale delte fruktene er en av de eldste kjente midler som fortsatt brukes i dag. Ingrediensen anetol har en slimløsende og krampeløsende effekt, samtidig som den hemmer veksten av bakterier. De positive effektene av anis på fordøyelsesbesvær og katarr i luftveiene er vitenskapelig bevist. Vi finner det hovedsakelig i søtsmakende hoste og gastrointestinale teer. Den daglige dosen av frø er 3 gram, som drikkes som anis-te. Det finnes også eterisk anisolje, men den bør ikke brukes ufortynnet.

På kjæledyr som hunder og katter vil en dråpe anisolje når du gre gjennom pelsen frastøte insekter som midd og lus. Anis bør imidlertid aldri brukes i høye doser, da allergiske reaksjoner kan oppstå. Barn bør kun ta anis fra de er seks år, fordi allergier også kan oppstå i tidlig barndom.

En nær slektning av anis og fennikel er den krydrede Karvefrø, som er populær ikke bare for sin smak. Vi introduserer deg for krydder og medisinplante.