Kvede, som en gammel type frukt, gjenvinner sakte popularitet. Vi har oppsummert de beste gamle og velprøvde kvedevariantene for deg og forklarer forskjellen på eple- og pærekvede.
kveder (Cydonia oblonga) hatt stor popularitet i århundrer. Men i mellomtiden har mange gamle kvedevarianter falt i fortiden, og noen mennesker kan ikke gjenkjenne en kvede som sådan. Men fruktene er ikke bare krydret og aromatiske, de har også mye å tilby helsemessig.
Gamle kvedevarianter
Variasjonen av kveder er stor. Ved nærmere ettersyn finnes mange gamle regionale varianter. Kvedefarmen MUSTEA i Franken har den for eksempel satt seg i oppgave å finne, bevare og selge gamle kvedesorter. Dette fremmer ikke bare mangfoldet av varianter, men også smaksløkene, fordi gamle varianter ofte er krydrere og mer aromatiske enn nye raser. Du vil derfor også oppdage noen gamle varianter blant variantforslagene, for eksempel 'bomullskvede' og 'frankisk huskvede'. Mange regioner har sine egne varianter. Ta en titt rundt, kanskje du også har den ene eller den andre lokale kvedevarianten i din region?
Rå kvedevarianter
I motsetning til andre lokale frukter er kvede ikke egnet for råkonsum. En hvit fuzz dekker huden og smaker ekstremt bittert. I tillegg er fruktkjøttet altfor vanskelig til å bite i det. Men unntak beviser regelen, og så er det en eller annen variant som kan spises rett fra treet.
- "Turkish Sweet Quince": Sorten fra Tyrkia er også kjent under navnet Shirin-kvede og smaker ekstremt søtt og aromatisk. I Tyrkia brukes det ofte til å tilberede et bredt utvalg av desserter.
- "honningkvede": 'Honningkvede' er en opprinnelig frankisk variant. Som navnet antyder, er den ekstremt søt og kjøttet er behagelig mykt. Dessverre er fruktene derfor ganske følsomme for trykk og kan bare lagres i noen få dager.
Eplekvede: de beste variantene
Antall kvedevarianter er enormt, og derfor deles de ofte inn i eple- og pærekvede. Klassifiseringen er i prinsippet ikke særlig dyptgripende, men baserer seg utelukkende på fruktens form. Eplekvæder har derfor en avrundet form som minner om et eple. Det kan imidlertid ikke trekkes noen konklusjoner om smaken.
- 'Konstantinopel eplekvede': Den mest dyrkede eplekvede i Tyskland er 'Konstantinopeler Apfelquintte'. Den gir høy avling og er ikke følsom for frost. Fruktene er aromatiske og bare lett tovet med bitter pels.
- «Leskovac»: Denne varianten er også kjent som "Leskovac gigantiske kvede". Ikke rart, for fruktene av denne serbiske varianten fra forrige århundre er virkelig enorme. De er ekstremt saftige og mildt aromatiske, men dessverre også noe følsomme for trykk. Det er viktig med denne sorten at det vokser et ekstra kvedetre av en annen sort i området. Sorten ‘Leskovac’ er selvsteril og bærer kun frukt når den befruktes av fremmed pollen.
- "Bomullskvede": Som så mange gamle tyske kvedevarianter, kommer 'bomullskvede' fra Franken. Den er preget av den nøtteaktige aromaen av fruktene. Disse modnes sent, men er ekstremt lagringsdyktige.
Pærekvede: De beste variantene
I motsetning til eplekvede er representantene for pærevariantene ganske langstrakte og pæreformede. Dette er imidlertid et rent eksternt kriterium. Smakintensiteten og hardheten til fruktkjøttet avhenger utelukkende av sorten i seg selv.
- "Portugisisk pærekvede": 'Portugisisk pærekvede' er viden kjent og dyrket. Den er kraftig og gir et rikt utbytte. De store fruktene er myke og saftige, men derfor også ganske følsomme for trykk.
- "Bereczki":Sorten 'Bereczki' kom fra Ungarn til tysktalende land. Fruktene begynner å modnes allerede i september og er søte og sure og aromatiske.
- "Frankisk huskvede": Alle som er spesielt glad i duften av kvede, bør prøve den ‘frankiske huskvede’. Duften deres er usedvanlig krydret og kvedene kan lagres veldig lenge. Smaken etterlater heller ingenting å ønske og de harde fruktene utvikler en ekstremt intens kvedearoma.
Det viktigste også Høsting og lagring av kveder finne ut i denne artikkelen.
